RisørUNG Dag 4

Siste dag på RisørUNG startet sent på dagen og hadde nok en gang lite på programmet. med tanke på forrige natts festligheter var det forståelig, men bare bidro til dagens daffing.

foto: Liv Øvland
Karakter: star1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_helstar3s_helstar3s_hel

Nok en rolig dag. Første punkt på programmet var en brunch kl 14 på restaurant Stranden, der Frode Larsen kom for å oppsummere og fortelle historier fra tidligere år. Hyggelig og morsomt, men samtidig med en flott konsert i Risør Kirke. Jeg snek meg derfor vekk derfra i tide til å rekke å høre Vilde Frang, Sveinung Bjelland og Johannes Moser spille Brahms «pianotrio nr. 1 i H-dur op. 8», hvilket var aldeles utsøkt. Om jeg har noe å utsette på festivalen er det at det legges opp til at deltakere skal gå glipp av slike flotte konserter iblant.

Avslutningskonserten kl 17 var derimot inkludert, og kirken ble fullstendig fullsatt. Først spilte Escher String Quartet «strykekvartett nr. 15 i G-dur» av Franz Schubert. Dette er en bauta på deres repertoar, og er en mektig monstrositet som krever maksimalt av utøvere. Den ble flott spilt, men ikke uten problemer. Førstefiolinen var ikke alltid helt ren i sats 2 og 4, og generelt var tempoet litt lavt. Men Escher imponerte igjen med god balanse mellom instrumentene, og samspillet er nærmest upåklagelig. Timing og dynamikk har de virkelig kontroll på. Dessverre føltes det litt ‘hengende’ på grunn av lavt tempo.

Det store trekkplaster for denne avslutningskonserten var nok imidlertid Beethovens «klaverkonsert nr. 3 i c-moll op. 37» med Norske Kammerorkester og Leif Ove Andsnes. Forventningene var merkbart store for dette siste nummer i årets kammermusikkfest. Fremførelsen var også vel og bra, men nådde ikke helt opp til disse forventningene. Musikerne var ganske slitne etter en påkjennende uke, og gløden var merkbart fraværende flere steder.

Andsnes er en imponerende pianist, med en evne til å legge utrolig mye følelse i sitt spill. Sentimentaliteten i den rolige andresatsen ga derfor en mektig opplevelse. Ellers utmerker seg også jevnheten i alle hans løp, hvilket Beethoven har fylt stykket med. Det hele blir en fryd å høre på, og begeistrer naturligvis publikum med virtuoseri. Problemet til Andsnes var heller at spillet virket kontrollert. Han kunne satset langt mer istedet for å spille det ‘safe’, men også dette kan nok begrunnes med manglende energi etter en slitsom uke. Orkesteret slet iblant med både renhet og timing. Andsnes er ingen dårlig dirigent, men musikalsk hadde det nok gagnet mer om han ikke hadde gjort dette i tillegg til å spille. Det går helt fint i de partiene han bare dirigerer, men det ble naturligvis fort unøyaktigheter når han prøvde å lede de med sitt spill og kroppspråk istedet. Da ble orkesteret fort hengende litt etter. Som Beethoven-tolker er Andsnes en eminense, og hans fraseringer faller meg som deilige, men det manglende overskuddet og unøyaktigheter med orkesteret begrenser min begeistring. Applausen sto dog i taket i etterkant, men etter en så flott festival kunne finalen godt ha gitt en litt verdigere avslutning. Det var langt ifra dårlig, men forbedringspotensialet er der.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s