RisørUNG Dag 2

DAG 1 VAR PREGET AV ET VARIERT PROGRAM MED ET STORT UTVALG ARTISTER. FLERE AV DISSE VAR I AKSJON OGSÅ DAG 2, DER SPESIELT KLARINETTIST MARTIN FRÖST VISTE SIN VERDENSKLASSE.

Foto: Liv Øvland
Karakter: star1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_helstar3s_hel

Dagens program startet med en mesterklasse med Leif Ove Andsnes, der han underviste og veiledet noen unge, talentfulle utøvere ved RisørUNG. Dette skjedde i to avdelinger. Først der den unge gruppa TrioBauge spilte førstesats av Beethovens stryketrio op. 9 nummer 1. Andsnes er riktignok ikke noen stryker, noe han spøkte med selv, men han hadde mye lærdom å dele rundt musikalitet. Å oppleve at musikken ble formet under hans veiledning var en kjempeopplevelse. Han hadde utrolig mye spennende å si rundt tolkning av Beethovens musikk. All honnør også til Ragnhild, Sverre og Einar Bauge som ikke bare spilte godt, men på stående fot endret spill etter hans veiledning. Etter dem var det RisørUNGs leder Thormod Rønning Kvam som skulle ut i ilden. Han spilte et utvalg satser fra Mussorskij’s «Bilder fra en utstilling» som allerede merkbart var gjennomarbeidet. Men her kom også Andsnes virkelig til sin rett. Han hoppet selv inn og viste detaljer ved å selv spille, og kom med gjennomtenkte råd til bl. a. hvordan å markere kontraster. Det var virkelig spennende å se undervisning med en slik mester, og unge talenter ta til seg veiledningen. Jeg, i likhet med flere andre, håper det blir tilbudt slike mesterklasser også de neste årene!

Klokken 13 var det igjen RisørUNG-konsert på torvet. Denne gangen glitret den unge kontratenoren Sean Bell til med de religiøse perlene «I himmelen» og «Ingen vinner frem til den evige ro» med gitarist Andreas Vangen Andersen på en ‘od’, en arabisk forfar til lutt, forfar til gitar. Dette begeistret selvfølgelig det sørlandske publikum! Likeledes viste Soran Lind, en finalist fjorårets Virtuos-konkurranse, sine ferdigheter på saksofon i Erland von Koch’s «Monolog for solo sax». Til sist i dette korte programmet spilte TrioBauge sats 3 og 4 fra samme stryketrio av Beethoven som tidligere. Det var riktig bra, og satte et godt punktum for en kort og uhøytidelig utendørskonsert.

Kl 18 var det igjen konsert i Risør Kirke, og da hadde arrangørene gitt Martin Fröst frie tøyler. Han hadde satt sammen et spennende og variert program sammen med Det Norske Kammerorkester med flere. Musikken gikk i alt fra Hildegard von Bingen, Telemann og Piazzolla til Schumann, Brahms, Bartok og Messiaen. Dette var virkelig bra! Martins beherskelse av klarinetten er mektig imponerende. Han viste usedvanlig virtouseri men aldri på bekostning av musikaliteten. Ord gjør ikke denne trollmann rett; se for eksempel hans fremførelse av Mozarts klarinettkonsert på Youtube om du ikke allerede har gjort det. Ta deretter mitt ord på at å oppleve han live er en opplevelse å trakte etter. Det kan faktisk komme noe godt fra Sverige! Verdens beste klarinettist heter Martin Fröst og kommer fra Sverige! Samspillet med orkesteret var imponerende til tross for den korte øvingstiden, og dialogene med konsertmester Terje Tønnesen var utsøkte. Over det hele gjorde også Operaens barne og jentekor en god opptreden, men slet iblant med presisjon og artikulering.

Også denne kvelden var det et tilsvarende opplegg på Hødnebø på kvelden/natten med sosialisering og musikk. I første avdeling spilte Kraggerud Piazzollas «Four Seasons of Buenos Aires» som solist med Norske Kammerorkester under Christian Eggens ledelse. Verket var et spennende og virkelig flott nytt bekjentskap for meg, med tango-rytmer og mere til. Morsomt var også de små sitatene fra Vivaldis fire årstider, der Piazzollas høst siterte Vivaldis vår osv. siden det er høst i Buenos Aires når det er vår i Italia. Slik fortsatte de korte sitatene rundt syklusen. Kraggerud viste seg virkelig frem på sitt beste, og glitret til med strøkent fiolinspill på sin Guerneri del Jesu.

Etter første sosialiserings-pause var det deretter en fremførelse av George Crumbs «Night of the Four Moons», skrevet under Apollo 11-ferden til månen 20. juli 1969, for perkusjon, cello, fløyte, banjo og sopran. Det var gripende i sin særegenhet, og Tora Augestad står igjen frem som en storartet tolker av moderne klassisk musikk. Det poengterte virkelig at musikk ikke trenger å være vakkert for å være en opplevelse.

Siste post denne kvelden var et program med Bugge Wesseltoft og Håkon Kornstad, først hver for seg og så i duett. Av Bugges opptreden syntes jeg best om det akustiske frie spillet som lekte med klanger. Han hadde også et eget verk der han inkluderte data for å legge til diverse lyder og rytmer, men det ble ganske repetitivt. Kveldens høydepunkt ble Håkon Kornstad, som viste frem både glitrende spill på saksofon og en mektig tenorstemme. Han benyttet også en maskin til å legge til opptak som ble gjort der og da, og slik la han opp til et solo-orkester som var dypt fascinerende. Jazz har også fått sin plass på Kammermusikkfesten, som nå har variasjon som burde appellere til mange!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s