RisørUNG Dag 1

RisørUNG åpnet torsdag dørene, to dager etter Risør Kammermusikkfest. Her følger en oppsummering av dagens begivenheter.

Foto: Liv Øvland
Karakter: star1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_helstar2s_halfstar3s_hel

RisørUNGs åpningskonsert var klokken 14 på torvet i Risør. Etter noen åpningsord ble alle tilstedeværende vitne til en oppvisning i fritt spill og improvisasjon. Leder for dette var Stian Carstensen på trekkspill. Med seg hadde han fått de unge talentene Håkon Aase på fiolin og Øystein Waage på klarinett. Sammen tok de folkemelodier fra rundt om i verden som de deretter improviserte fritt rundt. Det var folkelig og meget imponerende, med virtouseri fra spesielt trekkspillet og klarinetten. Stian er en showmann av de sjeldne, og bandt musikken sammen med velformuleringer og småtfrekk humor. Det de spilte var kanskje ikke stor musikk, men god underholdning for alle tilstede.

Den første store konserten var klokken 15 i Risør Kirke. Først ledet Alessio Bax ut med måneskinnssonaten av Beethoven. Første sats var virkelig god. Flytende, med silkemykt anslag. Han presterte også å ikke la den bli tung og hengende, som er en fare, men holdt den godt oppe. Andresatsen dannet en god kontrast, og ble spilt ganske raskt og sprettent. Tredjesatsen var derimot litt stresset. Han startet i et forrykende tempo som var spennende og eksplosivt, men gjorde også at tonene ikke ble markert, men litt grøtet. Etter dette spilte Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Martin Fröst en klavertrio av Sørensen. De spilte godt, men kunne ikke hindre at verket ble litt intetsigende. Påfølgende Mozart-trio, nå med Andsnes, Henning Kraggerud på fiolin og Audun Sandvik på cello ble en bedre affære. Spesielt Andsnes skinte her, med lekre detaljer underveis slik stemmen iblant var som en klaverkonsert. Samspillet var iblant veldig bra, der dialogen mellom Kraggerund og Andsnes skilte seg spesielt ut. Audun Sandvik på cello hadde fra partiturets side ikke så mye å spille på, slik stemmen ble mest brukt til harmonisering. Dette gjorde han til gjengjeld godt, om enn noe anonymt.

Dagens høydepunkt var siste post på denne konserten: Ravels strykekvartett i F-dur fremført av Escher-kvartetten. Det var rett og slett imponerende rent. Samspillet vitnet også om at de har øvd mye sammen. De spilte med en slik glød og varme at det skulle mye til å ikke bli grepet. Noen unøyaktigheter i andresatsens pizzicato-partier, kjent pausemusikk på NRK-radio, var ikke nok til å ødelegge for en strålende fremførelse som hadde vært verdt turen alene!

Etter en åpningsmiddag kl 18 med de andre RisørUNG deltagerne var det fritid frem til kveldsspillet fra kl 21. En nysatsing for begge festivaler er disse sosiale kveldssamlingene i Hødnebø’s koslige, uformelle lokaler en spasertur unna sentrum. Her var det spill i en halvtime før en halvtime sosial pause med både inne- og uteservering. I tråd med resten av festivalen er det her omtrent ikke barriere mellom utøvere og publikum, dette er festligheter som lages sammen. Denne gangen startet det med en introduksjon om at disse konsertene var ment å være mer uformelle for å tiltrekke et bredere publikum. Dette ble effektivt gjennomført ved at sopran Golda Schultz og pianist Marianna Shirinyan begynte å fnise før de begynte, fordi førstnevnte skulle synge og nattens stjerner som visselig ikke var synlig i den norske sommernatten. Hele deres program ble preget av munterhet etter dette. De skuffet heller ikke. Spesielt tolkningen av Gerswin’s «Summertime» traff blink. På den rett før, Floyd’s «Ain’t it a pretty night» ble det imidlertid litt i overkant mye vibrato. Deres innhopp i musikkteater av Porter traff også innertier hos publikum.

Etter en pause var det klart for et innslag det var knyttet store forventninger til, idet et stjernespekket utvalg musikere, ledet av Joshua Bell, skulle fremføre Mendelssohn’s strykeoktett i ess-dur op. 20. Bedre samling musikere skal en lete lenge etter, når stemmene fylles av Bell, Vilde Frang, Catherine Bullock, Frida Wærvågen og Escher-kvartetten! Store individuelle prestasjoner ble det også. Bell tok styringen fra start og jobbet godt for å holde de andre samlet. Det var likevel noe uryddig samarbeid visse steder. Tatt i betraktning den korte øvetiden i forkant skal Bell virkelig ha honnør for god ledelse, for i nyanseringer var de overveiende enige. Balansemessig førte det til at han var ganske dominerende, på godt og vondt. Mest problematisk i mine øyne er dog at han spilte Mendelssohn som om det var Beethoven; Jeg savnet sødmen og lekenheten, og synes hans bueføring var upassende streng til tider. Publikum lot seg imidlertid villig begeistre, og til tross for de nevnte problemene var det stor underholdningsverdi.

Etter en ny pause med sosialisering var det så klart for kveldens siste musikkinnslag, Schönbergs «Pierrot Lunaire». Fremførelsen var det ikke stort å si på. Innlevelsen til mezzosopran Tora Augestad var mesterlig og full av kontraster i både uttrykk og stemme. Bra spilt også av det lille orkesteret under ledelse av Christian Eggen. Men det var nok en stor opplevelse først og fremst for tilhengere av denne type musikk.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s