Nytt år, mer velklang

Oslo Filharmoniens nyttårskonserter er en tradisjon publikum vet å sette pris på. Nok en gang var det en fullsatt sal som lot seg villig begeistre av storslagen musikk anledningen verdig. Lovende utøvere ble gitt muligheten til å vise seg frem. Benyttet de muligheten?

Foto: Sasha Gusov
Karakter: star1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_hel

Først ut på programmet var Shostakovitsj Festivalouverture under ledelse av kveldens dirigent, Kirill Karabits. Dette var hans første engasjement med OFO, og inntrykket jeg sitter igjen med er at han også sendte ut nye impulser. Dette første verket vekslet godt mellom svulmende prakt og lekenhet, men dette i et forrykende tempo. Det hele virket litt stresset, og uttrykket til flere av musikerne vitnet om det samme. Hva kunne og skulle vært en morsom og høyverdig intro til det nye konsertåret ble tapt i dette. Spillet var som vanlig vakkert å høre på, men av et orkester av slik rang har vi blitt vant til å kunne forvente mer.

Vår unge, lovende fiolinist Guro Kleven Hagen fra Valdres har de siste årene markert seg som et musikertalent av de sjeldne. På tross av sin unge alder, 20, har hun rukket å vinne en rekke priser i inn- og utland, samt høste lovord fra flere av de største. For oss nordmenn flest ble hun satt på musikerkartet da hun i 2010 som sekstenåring kapret andreprisen i Eurovisjonens prestisjetunge unge musikerkonkurranse i Wien. Nå med filharmonien valgte hun å spille Max Bruchs Fiolinkonsert nr. 1 i g-moll op. 26, en av undertegnedes favoritter.

Selv uten scenekarismaen til de aller største leverer hun en beundringsverdig forestilling. Det er en spennende personlig tolkning som tidvis overrasker, og får en slik gammel kjenning til å fremstå i en ny tonedrakt. Allerede fra første tone blir du dratt inn av den utrolige tonen. Å, hvilken klang! Klangen er dyp, inderlig og rent trollbindende vakker. Videre utmerker hun seg mest med gripende sødmefylt spill i de roligere delene. Jeg savner derimot mer fyrighet i andre partier, og dermed mer kontrastfylt preg over det hele. I et stykke som legger opp til veksling og følelsesmessig variasjon blir det litt påfallende monotont. Det mest virtouse blir litt utydelig og hadde tjent på å være mer markert. Men over det hele er dette en meget god fremføring som i høyeste grad lover godt for en stor fremtid.

Rett etter pausen sto Alexander Borodins Povletiske Danser for tur, hvis melodi Sissel Kyrkjebø gjorde kjent for hvermansen i 1997. Dette ble dessverre konsertens nedtur. Det ble naturligvis pent spilt, men det som relativt platt og uinspirert håndtverk. Det virket som musikernes tanker stort sett lå andre steder, og lot førstefløytisten og -oboisten, som absolutt leverte sine varer, tilsynelatende trekke lasset på egenhånd. Dette var uvanlig til OFO å være, men heldigvis også midlertidig. Tsjaikovskijs 1812-Overtyre ble, til tross for konferansier Espen Beranek Holms nærmest krampeaktige og påtvungne forsøk på humor til innledning, mesterlig fremført som siste post på programmet. Nå med orkesterets sedvanlige bravur. Hva manglet av overskudd tidligere kom her til gangns, og satte et mektig og perfekt svulmende punktum på årets første nyttårskonsert.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s