Kort, og såre godt

I sin konsertserie Kort og Klassisk forsøker Oslo Filharmonien å trekke ned fordomsmuren som lenge har hindret de «uinvidde» i å dra på klassiske konserter. Ved å holde varigheten til rundt en time samt å spille musikk de fleste drar kjensel på, lykkes de i å gjøre det mer folkelig. Er det «kort og godt» eller «fort og gæli»?

Foto: dg-photography
Karakter: star1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_helstar1s_hel

Tanken som slår meg innenfor dørene er at arrangørene virkelig har lykkes i å trekke et bredere publikum. Her sees også barnefamilier, ungdomsskoleelever og unge mennesker i tillegg til de faste, gråhårede stamgjester. Dette er et godt initiativ av Filharmonien, som sikkert har innsett at de må rekruttere fremtidige lyttere før dønningene av eldrebølgen har sveipet vekk det meste av deres publikum. Ved å bruke lokale musikkrefter er det også relativt enkelt for dem å sette det opp, og de gir samtidig sine egne musikere muligheten til å skinne. De lar seg ikke be to ganger…

Elise Båtnes er, selv i mesterfabrikken Norge, blant de største talenter landet har fostret. Hennes reise har tatt henne fra ungt, trøndersk vidunderbarn til å høste heder og ære i det store utland, og fra sin utenlandskarriere tilbake til hjemlandet der hun nå gleder oss jevnlig som 1. konsertmester for Oslo Filharmoniske Orkester. Reisen merkes. Hennes spill er modent, ja erfaringsrikt. Vi er kanskje blitt så vant til å se henne som orkestermusiker at vi glemmer hvilken fremragende solist hun egentlig er. Denne rollen passer henne utmerket. Det er ingen nøling, ingen nervøsitet. Hun har gjort dette mangfoldige ganger før, men det er ingen alminnelighet i spillet. Det ser ut som hun drømmer seg inn i sin egen lille musikkverden, og hun lykkes i å trekke oss med. Mozart høres kanskje simpelt ut, og det skal det også gjøre. Problemet er at den elegante leken hans musikk er, lett blir overfladisk. Spillet til Båtnes preges av en silkemyk letthet, gyllen intonasjon og sjarmerende eleganse, men hennes musikalske modenhet skinner også gjennom. Det er en dybde i hennes tolkning av hans Fiolinkonsert nr. 3 i G-dur K. 216. En liten nerve i tonen som skaper et driv, en spenning. Resultatet er ikke bare vakkert, det er gripende.

Samarbeidet med dirigent og orkester løfter det hele inn i en annen sfære. Underveis i den musikalske reisen vi blir dratt med på, legger jeg merke til smil blant musikerne. Ja, iblant nærmest gliser de til hverandre. De har det gøy. Det ser ut som de trives storlig med å for en gangs skyld akkompagnere sin konsertmester, en de kjenner. Det blir et lekent, vennskapelig passiar mellom solist og tutti. Og variert er det. Fra morsom lek i førstesatsen, til aldeles gripende, melankolsk skjønnhet i den berømte andresatsen. Dette er klassisk musikk på sitt beste.

Etter en velfortjent lang applaus blir orkesteret utvidet med hvertfall 20 musikere. Imens blir dirigenten, Krzysztof Urbanski, intervjuet på scenen. Han ser ut til å like muligheten til å fortelle litt om det neste stykket, Modest Musorgskij’s Bilder på en utstilling. Som Urbanski forteller er stykket opprinnelig skrevet for klaver, men er senere blitt orkestrert i flere versjoner. Mest kjent av disse er den av geniet Maurice Ravel, en kanskje større komponist. Hele dette intervjuet er perfekt både for musikkviterene og lekfolket. Urbanski viser også frem den mesterlige orkestreringen ved å spille et kort utdrag fra originalverket på pianoet før han får orkesteret til å vise frem det tilsvarende i Ravels versjon. Dette får frem detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Fremføringen er virkelig god. Både dirigent og orkester lykkes i å få frem diversiteten i verket. Krzysztof Urbanski, en ung, oppadstormende stjerne på dirigenthimmelen, trer inn i rollen som en historieforteller som trollbinder deg. Du kan ikke unngå å bli ledet inn i et stort tonemaleri. Fortellingen er reflektert, relevant og rik på nyanser. Akkurat slik som Musorgskij ville ønsket er det fullt av kontraster. Det går fra mystisk til storslått, fra muntert til groteskt også inni de varierte satsene. Opplevelsen er mektig. Orkesteret viser nok en gang sin dyktighet i å la seg lede, og spesielt førstetrompetisten og førstefagottisten leverer for meg fremragende prestasjoner. Du kan ikke unngå å tenke at vår hovedstads filharmoniske orkester igrunn er overraskende dyktige, også hver eneste gang du hører dem.

Hele konserten viser hvilken suksess Kort og Klassisk kan være. Det er tilrettelagt for hvermannsen i både lengde, innhold og økonomi; og selv om musikken er kjent og lettfattelig lykkes Filharmonien i å levere en musikalsk dyp opplevelse også for de innvidde. Jeg er blitt overbevist. Enten du er en selvoppnevnt klassisk feinschmecker eller en spontan Ola Nordmann som ønsker seg fin musikk uten snobberi, Kort og Klassisk har noe for deg.

Husk å like/følge Rampelyset Nytt på Facebook og på Twitter!

Reklamer

2 kommentarer om “Kort, og såre godt

  1. Jeg vil gjerne anmelde anmeldelsen din Benjamin! Dette var greier det! Jeg ble dratt inn i opplevelsen som om jeg skulle vært der selv. Nydelig innledning, akkurat passe avsnitt og et fremragende ordforråd! Anmeldelsen din var som konserten til filharmonien «kort og såre godt», det må jeg si. Dette har du talent for broder, og må fortsette med det!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s