Hypokomisk

For Bjarte Hjelmeland er resepten klar. Her skal latteren og tårene trille, og det gjør det absolutt. Hypokonderen er en simpel og klassisk historie, som ikke gir de store overraskelser, men presentasjonene fra rolleinnehaverne imponerer opptil flere ganger.

star1s_hel star1s_hel star1s_hel star1s_hel star1s_hel star3s_hel


Foto: L-P Lorentz / Oslo Nye Teater

Det er ikke første gang «Hypokonderen» har blitt satt opp i Norge. Teaterstykket har blitt brukt i flere ulike sammenhenger under navnet «Den innbilt syke», best kjent fra Nationaltheateret sin oppsetning fra 1974, med Henki Kolstad i hovedrollen som Argan. Den er muligens en aldrene komedie, men går tydeligvis ikke av måten som et skråblikk på dagens helsenorge. Stykket er en kjent komedie av franske Molière (Jean Bapiste Poquelin) fra 1600-tallet. Den gang spilte Molière selv Argan i «Den innbilt syke», med det tragikomiske utfall å kollapse på scenen og dø få timer senere. Men stykket har levd videre igjennom 300 år, og nå i Hjelmelands inkarnasjon «Hypokonderen» på Oslo Nye Hovedscenen.

Premisset og problematikken

Historien er enkel med en klasssisk problemstilling: Argans datter, Angelique er altså utenfor sin far bekjentskap hemmelig forelsket i den unge og noe klossete Cléante. Dette faller tungt for Argans hjerte, som allerede «lider» av allskens sykdommer. Argan, som selv ønsker at datteren skal gifte seg med Thomas Diaforius, lar ikke anledningen gå fra seg å oppenlyst ærklære dette til familie og venner. Diaforius er altså utdannet lege og passer aldeles utmerket for den mildt sakt hypokonderiske Argan. I denne lille komiske drama settes både familie- og vennskapsbånd på spill, som ène og alene utspilles på dette lille soverommet til Argan. Vi er altså kommet til historiens kjerne. Her står Argans egen sykelige selvopptatthet og hypokonderi i fokus og som driver historien fremover. Angelique skal og må gifte seg med en lege for at Argan selv skal kunne opprettholde sitt helsemessige pleie. Det er en konfliktkomedie som setter spørsmål ved det klassiske problematikken om foreldres formynderi overfor sine barn i kombinasjon med helsemessig behov som allerede har utviklet seg til hypokonderi. Sentralt ligger følelser av usikkerhet og tap av kontroll over seg selv og sin egen hverdag, tap av oppmerksomhet og tap av og sin egen datter.

Ny drakt i kjent stil

2014-utgave har altså byttet navnedrakt, men har beholdt de typiske franske kostymene som hører stykket til. I tillegg er også stykket tilpasset det norske publikummet men noe hjemlige referanser til både Jahn Teigen og Rune Rudberg. Måten karakterene henvender seg til den fjerde vegg (publikum), er en kjent grep fra film og teaterverden, for å skape en sterkere kontakt med oss som publikum. Hjelmeland gjør en god karaktertolkning, som virkelig får Argans selvopptatthet frem i lyset. Han er sykelig opptatt av oppmerksomhet på en komisk måte, som får publikummet i godt humør. Replikkene og mimikken treffer spikeren på hodet. Karakteren Argan bærer hele komedien, og det samme gjør skuespilleren stødig hele tiden.

Hele stykket med alle aktene, utspiller seg på soverommet til Argan. Det er noe med denne dynamikken når det hele handlingen skjer i ett eneste rom. Man har begrenset med rom og må være kreativ med hvordan man formidler budskapet. Dette er noe som skuespillerne får til godt ikveld. Henriette Faye-Schjøll sin tolkning av Angelique fremstår både frisk og fremdragende, og danser oss lett og ledig igjennom stykket med både dramatikk og komikk. Det samme vil jeg si om tjenestepiken Toinette (Ina Jansen), som også gjør et utmerket rollespill. En noe svakere fremføring er da av karakteren Béline av Ellen Birgitte Winther. Selvom rollen og replikkene ble fremført tydelig, følte jeg ikke helt at teatergløden og kontakten til publkum var helt til stede.
På rollelisten har vi dessuten stødige travere som Anders Hatlo og Morten Røhrt, som med sine velkjente stemmer leverer en trygg fremføring og holder stykket i sjakk, men ikke på en dominerende måte. Dette er positivt da de mere sentrale rollene og nyere navn kommer til sin rette. Spesielt Eirik del Barco Soleglad som Thomas Diaforius med sin komiske fremtoning og stadig missforståelse av hvem og hva, faller i smak hos publikum. Publikummet er tydelig fornøyde og har fått sin lattermedisin som forventet.

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s