To på konsert: Dybdahl’ene fremføring

En smule dårlig vær gjorde sitt til en anelse tynt oppmøte på et av fredagens store headlinere på Elvefestivalen. Tappert fremførelse av Thomas Dybdahl’s drømmende musikk, fikk noe liv i folkemengden, men desverre ikke nok til å engasjere publikumet betydelig.

TVILLINGARTIKKEL: TO PÅ KONSERT: hold deg inne dYBDAHL!
fotogalleri: «thomas dybdahl, elvefestivalen 2014, drammen»

star1s_hel star1s_hel star1s_hel  star3s_hel star3s_hel


Toppfoto: Lars Chr. Gamborg

Været var altså ikke med Elvefestivalen, da kveldens første store artist, Thomas Dybdahl sjamørøst bestiger scenen på Strømsø torg. Det er relativt tynt i rekkene nede på plassen, men det hindrer ikke Dybdahl å by Drammenserne velkommen på Bergensk vis. Publikummet i vip-teltet, virket heller lite engasjert. Dog ble plassen det fyldt tettere opp utover konserten.

Lydbildet som Dybdahl har bygget opp og presenterer ble jeg rett og slett imponert over. Det er flytende og drømmende, som av og til pirrer høresansene godt. Dybdahl er en skarp gitarist, hvor stemmen også er solid, men overlates mere til lytterens personlige smak. På kveldens tredje låt Cecilie, som fremstår både personlig og et rikt spekter i tonene, prøver Dybdahl tappert og få publikummet med på allsang i det refrenget repeteres. Av høflighet rives publikummet med på linjen «flesh and bone», med det blir både kleint og kjedelig. Høflig takker han for oppmøtet, men etter fire-fem gjentatte ganger, blir det litt i overkant. Å være spontan og skape en god kontakt med publikummet er noe artisten sliter med igjennom det meste av konserten og allerede her er Dybdahl som live havnet i en sidegate. Mulig er det ikke det rette publikummet, kan hende låtmaterialet passer bedre i et intimt lokale, eller for stille ører. Desverre kommer ikke musikken til sin rette blant det snaksalige publikum ikveld.

Bandet slår til med den livlige låten Party Like it’s 1929, hvor musikken sprites opp og publikummet våkner. Bandet får her foldet seg ut med en heftig gitar-klimpring på en måte som minner om Mark Knopfler’s live versjon av Telegraph Road. Igjen viser Dybdahl at det gjemmer et sterkt lyd- og låtmateriale, hvor han som liveartist virkelig trår til. Men jeg savner mere av disse live-pasasjene, for at konserten som helhet skulle falle i min smak. Det blir lett søvndyssende og man lett tråden og interessen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s